Lutefiskens historie
Lutefisk ble for første gang nevnt i den norske litteraturen av Olaus Magnus i 1555.
Han beskriver hvordan lutefisk tilberedes og spises:
”Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!”
Det finnes mange historier om hvordan lutefisken oppsto, og mange av historiene går igjen i utallige varianter. Hva som egentlig hendte, når det skjedde og hva som fikk folk til å legge tørrfisken i lut er det ingen som vet. En teori går ut på at lutefisken oppstod etter en brann i et tørrfisklager i Lofoten:
Han beskriver hvordan lutefisk tilberedes og spises:
”Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Den serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger!”
Det finnes mange historier om hvordan lutefisken oppsto, og mange av historiene går igjen i utallige varianter. Hva som egentlig hendte, når det skjedde og hva som fikk folk til å legge tørrfisken i lut er det ingen som vet. En teori går ut på at lutefisken oppstod etter en brann i et tørrfisklager i Lofoten:
Det var en gang…
Det var nord i landet det hendte. I en smal fjord nær Lofoten lå ei lita bygd der en familie hadde slått seg ned noen tiår tilbake. De levde i små kår og livnærte seg som de fleste andre på den tiden av fiske og landbruk. Det var ikke uten grunn at de hadde plassert seg her. I nær tilknytning til Lofoten hadde de kort vei til de beste fangstområdene her til lands. På vinteren var det skreifiske, og hjemme ble fisken ble hengt på hjell til tørk. Tørkeforholdene i området var utmerket!
Om våren pløyde og sådde de åkeren, og på forsommeren var fisken tørr og ble tatt ned fra hjellene og i hus. Fristelsen til å lure unna en og annen fisk var stor for de tre sønnene i familien, men de forsto at den måtte vente til høsten. Fisken ble bedre etter noen måneders lagring innendørs, hadde faren sagt.
Høsten var nå i ferd med å melde sin ankomst, og det var ikke lenge før Kong Vinter gjorde sin entre. Etter en svært regnfattig sommer hadde åkeren bydd på lite til innhøsting. I år måtte tørrfisken alene berge dem gjennom mørketiden.
Så en dag kom høstværet for fullt. Det blåste opp til storm og uvær, og plutselig en natt slo lynet ned i tørrfisklageret. På kort tid var lageret helt nedbrent, og fisken lå dekket i aske. Deretter kom regnet. Stormen sto på lenge og vel og de kunne ikke annet gjøre enn å holde seg innendørs. Etter tre dager og tre netter hadde stormen endelig gitt seg og de kunne ta fatt i opprydningsarbeidet. For å få skylt asken av fisken ble den lagt i store kar med vann. Fortvilelsen var stor hos den stakkars familien, og de fryktet at vinteren kom til å bli svært vanskelig dersom fisken ikke sto til å berge.
Det var da de skulle smake på fisken, at de innså hvor vel værgudene hadde ment det som skjedde. De hadde riktignok lite grønnsaker fra åkeren å nære seg på, men til gjengjeld hadde de nå fisk som var både bedre i smak og langt større enn de tidligere hadde sett. Fra nå av la de selv fisken i lut hver høst, og lutefisken kunne nytes i alle år fremover.
Vel bekomme!
Om våren pløyde og sådde de åkeren, og på forsommeren var fisken tørr og ble tatt ned fra hjellene og i hus. Fristelsen til å lure unna en og annen fisk var stor for de tre sønnene i familien, men de forsto at den måtte vente til høsten. Fisken ble bedre etter noen måneders lagring innendørs, hadde faren sagt.
Høsten var nå i ferd med å melde sin ankomst, og det var ikke lenge før Kong Vinter gjorde sin entre. Etter en svært regnfattig sommer hadde åkeren bydd på lite til innhøsting. I år måtte tørrfisken alene berge dem gjennom mørketiden.
Så en dag kom høstværet for fullt. Det blåste opp til storm og uvær, og plutselig en natt slo lynet ned i tørrfisklageret. På kort tid var lageret helt nedbrent, og fisken lå dekket i aske. Deretter kom regnet. Stormen sto på lenge og vel og de kunne ikke annet gjøre enn å holde seg innendørs. Etter tre dager og tre netter hadde stormen endelig gitt seg og de kunne ta fatt i opprydningsarbeidet. For å få skylt asken av fisken ble den lagt i store kar med vann. Fortvilelsen var stor hos den stakkars familien, og de fryktet at vinteren kom til å bli svært vanskelig dersom fisken ikke sto til å berge.
Det var da de skulle smake på fisken, at de innså hvor vel værgudene hadde ment det som skjedde. De hadde riktignok lite grønnsaker fra åkeren å nære seg på, men til gjengjeld hadde de nå fisk som var både bedre i smak og langt større enn de tidligere hadde sett. Fra nå av la de selv fisken i lut hver høst, og lutefisken kunne nytes i alle år fremover.
Vel bekomme!
